Jeg har jo hatt mye forskjellig hund siden jeg fikk min første i 2003, både tisper og hannhunder. Det har vært mye forskjellige brukshunder men siste årene har det gått mye i Alaska husky. Det å holde på med hund har gitt meg utrolig mye og jeg var veldig aktiv på treningsfronten med brukshund i mange år før jeg flyttet hit til møre. Og for snart 1 år siden hentet jeg mitt fremtidige håp, Aussien IQ…. Han fylte jo 1 år 1.juli!!! Og gjennom valpemånedene har han vært en helt fantastisk hund å jobbe med og vært helt fantastisk på alle måter. Så kom tenåra sånn plutselig her i sommer.. PANG sa det og hormonene fikk en ganske så harmonisk hund i alle situasjoner til å bli en stressa, hormonell, tidvis usikker, tidvis høy på seg selv og frustrert hund……….. Fra å gjøre alt jeg bad om og være rolig og fin hadde jeg nå en hund som begynte å utagere mot andre hunder når de kom for tett på, en hund som hadde glemt mye av det han egentlig kan og en hund som lett blir stressa over alle hormonene som løper rundt i kroppen hans…. Tennåringstiden var kommet for fullt!
Har vært unormalt heldig med tenåringene ( hund) jeg har hatt siste årene så jeg hadde nesten glemt hvordan det kunne være. Sist jeg hadde en hannhund som ble slik da han ble tenåring var rottweilern jeg hadde på 2000- tallet!
Så hva gjør jeg nå som den lille sjarmøren har blitt til en tyrannosaurus rex!?!
Selv om jeg har vært veldig flink til å miljøtrene, sosialisere og trene IQ så har jeg fått merke at jeg har feilet på et område. Jeg har ikke latt han hatt nok omgang med andre hunder når han var mindre. Han har jo hatt omgang med andre, men tydeligvis ikke nok. Er vel det som er å være menneske, man gjør feil. Men håpet er så apsolutt ikke borte. Jeg har hatt evaluering av hans adferd av spesialist og det handler ikke om agresivitet og bare det gjør at håpet for at han skal slutte med dette tullet med andre hunder vil bli bedre fortere enn om han faktisk var agresiv…
Tolmodighet, trening, og tolmodighet ( tomodighet kan ikke sies nok om tenåringer) må til. Jeg må bare fortsette med det jeg gjør og holde ut. Jeg er jo i Ålesund inni mellom for å trene der. Der er det mest målrettet trening mot lydighet jeg holder på med. Ellers er jeg med en solid gjeng å går turer med masse hunder 1 gang i uka hvor vi trener på hverdagslydighet, passeringer osv. Dette går jo veldig fint, han blir da bare veldig ivrig og sliter med å bremse seg selv. Ellers har vi jo våre turer hver dag på forskjellige steder, trener lydighet og miljøtrener osv. Så det er bare å holde ut så vil det løsne etter hvert.
Men da vi var på landskytterstevnet hadde jeg mest lyst til å grine flere ganger. Det ble for mye for han, for mange hunder fra flere kanter og han ble stressa og bjeffa på de fleste hunder ( ikke alle). Jeg følte jeg hadde mislykket som den hundetrenere jeg egentlig er og den kunnskapen jeg sitter med når det kommer til hundetrening. Selv om jeg som hundeperson vet at slik kan det være å ha unghund og spesielt hannhund full av hormoner og gudene vet, så var jeg såååå flau og lei meg for at jeg ikke klarte å ha en hund som taklet situasjonen. Jeg har jo møtt mye folk opp gjennom som ikke er vant til hund og så fort de ser en hund som bjeffer, trekker i båndet eller oppfører seg på en måte som tiltrekker seg oppmerksomhet så tenker mange raskt at den personen der har ikke styr på hunden sin…. Men det er tanker fra uvitende mennesker, mangel på kunnskap om hvordan det kan være å ha hund i perioder uten at det har noe med kunnskap til hundeeier osv å gjøre.
Jeg skal jo egentlig på hundeutstilling med IQ siste helga i august, men jeg er faktisk litt usikker på om jeg bør drøye det. Det kan bli for mye for han og det kan ødlegge for oss i ringen. Jeg vet og at jeg kan dra og se det ann og bruke det hele som miljøtrening og bruke situasjonen til noe positivt selv om man ikke ender med å få stilt hunden skikkelig. Så jeg får tenke litt på det fremover og se det litt ann hvordan det går på treningene fremover. Han er kanskje ikke klar for å dra på utstilling før til neste år når hormonene har roet seg litt.
Jeg vet hvertfall at jeg jobber riktig med han og at jeg må ha tolmodighet og bare holde ut!
