Jeg har så mye på hjertet, men mye av det blir for privat til å skrive om her. Jeg elsker jo egentlig å skrive. Synes det er veldig lett å skrive i forhold til det å snakke om ting. I mange år skrev jeg dagbok, men har ikke gjort det siste årene. Burde kanskje startet opp igjen med det. Bare sette meg ned og skrive om alt som blir for privat å dele med andre. Men når jeg sitter her nå og funderer på hvordan jeg kan få utløp for alt jeg bærer på som jeg egentlig har lyst til å rope høyt om, men ikke kan rope høyt om. Og hva er det som egentlig gjør at man har ei grense for hva man vil/tørr/kan dele? Hvor går egentlig den grensa? Og hvorfor er vi forskjellige på hva vi åpner opp om og ikke? Og hva er egentlig greit? Dette er slike filosofiske spørsmål som kan dukke opp i hodet mitt når jeg setter meg ned med pcen og tenker at nå skal jeg skrive et skikkelig innlegg. Men noe i meg gir meg en sperre, en sperre som stopper meg fra å dele alt som sitter fast i brystet eller halsen og prøver å klore seg oppover og ut.
Menneskekroppen er fascinerende og da hjerne er vel det mest fascinerende organe vi har…..synes jeg. Vi mennekser er så sammensatt og hva vi opplever og erfarer får så enorm stor innvirkning på hvordan vi velger å handle. Og jeg kan vel med trygghet si at min hjerne og min kropp er meget sammensatt, hehe.
De fleste mennesker har noe de sliter med, har slitt med eller kommer til å slite med. Tror det er ganske menneskelig at vi alle har våre ting. Noen kanskje mere og noen mindre, men de aller aller fleste har noe. Men uansett om det er store eller små “verdensproblem” man har så er spørsmålet om man skal måtte bære det alene eller lene seg på andre. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger jeg forteller familie eller venner at de ikke skal måtte bære på ting alene. Å gå å bære på ting uten å få det ut er ikke bra på sikt…. Men å fortelle dette til andre er noe helt annet enn når man skal fortelle dette til seg selv. Er det ikke? Man er sin selv værste fiende er det noe som heter og det ligger nok mye i det.
Så lenge jeg kan huske så har jeg hatt små og store dyr rundt meg. Og “pelsterapi” har nok vært noe spesielt for meg i lange tider. Jeg har ikke så mange å lene meg til og det å lene seg til eks. hunden er noe jeg har mye erfaring med. En hund er så trofast, ærlig, stødig og seg selv 100% alltid og sier aldri noe vidre eller bruker det du forteller mot deg igjen. Og det er jo en måte for å få utløp for ting man bærer på. Men et dyr svarer ikke og kan ikke gi tilbakemeldinger og snakke rundt et tema, det blir en enveiskommunikasjon liksom. Men det er noe trygt i det å lene seg til sine kjære dyr i forhold til mennesker.
Det er nok veldig individuelt hvor åpne vi mennekser er av forskjellige grunner. Jeg har mange ganger fått høre at jeg er en åpen person, men er jeg egentlig det! Hva er det jeg egentlig er så åpen om har jeg lurt på mange ganger når jeg har fått høre det. For ikke snakker jeg om mine følelser, ikke snakker jeg om hva jeg har vært gjennom i livet, ikke snakker jeg om hva som skjer innenfor husets fire vegger, ikke snakker jeg om hvorfor jeg er som jeg er. Men ja jeg sier det jeg mener, jeg står for det jeg sier, jeg svarer alltid ærlig og jeg er ikke redd for å si det jeg tror på. Men i mine ører så er ikke det det samme som at jeg er åpen…eller?
Nei nå ble det mye tung filosofering her på en sen lørdagskveld. Er vel på tide å stikke til drømmeland og lade opp til en aktiv dag i morgen. Jeg skal klippe klovene på alle 23 geitene i morgen og det er tungt arbeid.
Håper du som leser dette har en fin lørdag og en fin helg.
