Sommeren 2021 startet jeg med skyting, men midt i sommerferien så ble det ikke så mye. Så rundt august 2021 var treningene i gang for fullt for store og små ved Rakvåg Skytterlag her på Midsund. Det var ikke rart med skyting jeg fikk gjort siden jeg lå det meste av høsten på sykehuset. Men frøkna var å skøyt litt etter jeg kom hjem fra der først på vinteren, mens jeg måtte stå der med krykker og være i ro.
Men så fort jeg kunne kaste krykkene ( delvis) begynte jeg å trene også. Vi var vel runnet nyttår før jeg var ortlig i gang. Og det gikk ikke lenge før det var felt trening som stod på agendaen for hver trening utover mot våren. 19.mars startet jeg mitt første stevne med gode resulater. Og her gikk det bare køll i køll utover med både treninger og stevner. Jeg var hekta. Og det beste var at jeg hadde klart å få med både mann og barn. Frøkna syntes fortsatt det var noe skummelt så ho var ikke like ivrig. Jeg rakk å bli med på 6 felt stevner før sesongen glidde over i banesesongen. Jeg ble til og med kretsmester i min klasse på felt.
Og når banesesongen startet var jeg blitt over gjennomsnittet ivrig. Jeg dro på treninger flere ganger i uka og både jeg og mannen kastet oss med på flere stevner. Og målet var klart…. Vi skulle til Bodø på landskytterstevnet i juli. Så det var bare å trene. Til vi var kommet så langt at landsskytterstevnet stod for tur hadde jeg startet 10 stevner. Jeg ble også Midt Norsk mester i bane i min klasse.
Å dra til Bodø på LS var et eventyr i seg selv. Alt fra campen, stemninga på arenaen, selve skytinga og alt som skjedde rundt det hele. Jeg klarte jo å ødlegge en finger dagen før vi skulle skyte og var innom både røde kors og legevakta for å bli lappa sammen igjen. Heldigvis ikke noe alvorlig, men det blør jo ganske godt fra fingre når man kutter dypt nok. Men dette stoppet ikke meg fra å ligge på standplass å skyte. På baneskytinga på LS husker jeg nesten ingenting! Jeg var så sinnsykt nervøs og resultatene ble der etter. Men nå hadde jeg gjort det og krysser fingrene for at det blir bedre til neste år når vi skal til Voss på LS. Felt runden gikk mye bedre. Selv om det bøtta ned så man ble våt helt inn til skinnet og det tordna så klarte jeg å holde fokus og var fornøyd med prestasjonen min. Vi hadde jo planer om å være et par dager lenger, men en dag våknet jeg tett som ei potte og med feber ( korona hadde innhentet meg). Så det var bare å pakke sammen lavvoen og starte på den lange turen hjemover. Men at den skulle bli så lang som den ble hadde ingen av oss drømt om!!! Vi kom ikke langt før vi fikk motorhavari og der ble vi stående i neste 2 døgn. Og det å komme seg hjem med 2 store hunder, våpner, MYE bagasje og 3 stk skulle bli et helvette på jord. Og ikke nok med det, Stig fikk også korona og ble skikkelig dårlig han også. Enden på visa ble natt toget nedover til Trondheim. Ble sittende der ei stund før turen gikk videre ned til Dombås. Men fra der var det ikke lett å komme seg. Stig lå på benkene der å sov med høy feber og ting såg virkelig svart ut. Det var neste umulig å komme seg fra der og videre. Til slutt gikk jeg å gråt mine såre tårer til konduktøren om vi ikke kunne få sitte på gulvet ned til Åndalsnes. Og vi hadde flaks for vi fikk være med selv om det ikke var helt lov å plassere oss slik det ble gjort! Da vi endelig kom ned til Åndalsnes var vi 3 stk bleike, trøtte og helt ødelagte mennesker og 2 stk utslitte hunder som nesten ikke hadde sovet på flere døgn… Syke og jævelige kom vi oss om bord på bussen som skulle gå til Molde. Siste bussen den dagen også, så det var skikkelig flaks. Så startet hardkjøret med å rekke siste ferge for kvelden/natten. Stig ringte taxi da vi dro fra Åndalsnes slik at den skulle stå klar i Molde da tiden var knapp. Og vi klarte å få ferge til å vente 2 min. Så alt var på hengende håret!!! Vell fremme på øya kom en kompis og henta oss på fergekaia og kjørte oss hjem. Stakkars frøkna var så sliten at ho husker nesten ingenting av siste dagen hjemover.. Det er vel egentlig ikke noen av oss som husker så mye. Så turen vi hadde til Bodø på LS vil være et minne for livet på godt og vondt, hehe.
Men mistet ikke motet til å fortsette med skytinga selv om Bodø turen bydde på litt utfordringer. Langt der i fra. Snaue 3 uker etter var det klart for Samlagsmesterskap som avslutning på banesesongen ute. Jeg bar preg av koronaen enda, men gjennomførte helt greit.
Ved disse tider startet jeg også en mere målrettet trening rundt mental trening ved skyting og har jobbet MYE med dette utover høsten.
Da utesesongen var over var det tid for å flytte seg innendørs. Og til nå begynte iveren til frøkna å våkne til liv også så ho ble mere aktiv ut over høsten 2022. Det er ikke så mange innendørs stevner i området, men har blitt et par stevner med gode resultater før det var tid for å legge seg på operasjonsbordet igjen med samme fot som høsten 2021. Foten var fortsatt ikke bra da jeg hadde gått 1 år med et brudd som fortsatt ikke var grodd. De måtte ta bein fra øverst på leggbeinet og fra hælen min pluss plate og skruver for lappe meg sammen. Nå blir det en lengere pause fra skytinga tenkte jeg.
Den lange pausen jeg hadde sett for meg ble på kun 1 uke. 1 uke etter operasjonen lå jeg på skytebane på trening med gips på foten klar som et egg til å fortsette treningen! Det er nå gått 4 uker siden operasjon og det er fortsatt igjen noen uker med krykker og et monster på foten, men skytinga er det ingen som klarer å holde meg unna.
Jeg har brukt høsten godt til å jobbe med mental trening. Ikke nok med det, jeg er blitt eier av mine egen våpen som jeg kan bruke både inne og ute. Steller med dem som om de skulle vært gull, hehe.
Neste helg skal jeg på stevne. ( På krykker). Det gleder jeg meg kjempe mye til. Da skal til og med frøkna starte på stevne. Så det blir knallbra.
Mitt første år med aktiv skyting har bydd på mye morro. Mange nye opplevelser, nye venner og et utrolig fint samhold. Jeg har utvikling på resultatene mine og har det rett og slett gøy! Har virkelig funnet noe jeg liker å holde på med. Det har blitt sinnsykt mange treningstimer dette året. Jeg har brukt 8-10 timer hver uke gjennom året på skytinga. Og det kommer ikke til å bli mindre!
Jeg har mange planer for året som kommer. Jeg har kommet meg opp i klasse 1 og har satt meg flere mål. Jeg hadde jo egentlig lyst opp i klasse 2, men på grunn av foten bestemte jeg meg for å skynde meg langsomt og heller ta 1 år til med liggende skyting. Så får jeg litt ekstra tid på å trene på knestående når foten er i orden igjen.
Den 15. des skal jeg på sykehuset på kontroll med foten. Det er jeg spent på om det gror som det skal og om jeg kan kaste krykkene til jul. Jeg krysser fingrene.
Det var vel året som NV ( nybegynner voksen) kort oppsummert for meg. Et år jeg ikke ville vært for uten. Har reist mye rundt på Møre på stevner og truffet mange flotte mennesker, fått mange gode opplevelser og hatt det utrolig artig på reisen. Så nå brukes vinteren godt for å lade opp til 2023 og til et knall år med mange nye flotte opplevelser. Og jeg og frøkna skal jo til Stjørdal på innendørs LS i februar. Det blir stas.
Fortsett å følg med så kommer det nok mange gode historier i løpet av det kommende året. Og husk, det er bare å spørre om dere lurer på noe!
