Da frøkna var gått til skolen var planen at jeg skulle legge sammen klesvask før jeg gikk å la foten høyt igjen. Stig startet å rive i gangen og kvesa til meg da jeg lurte på om han kunne flytte på kaffekoppen sin slik at jeg fikk plass til å legge sammen klær. Jeg skjønte fort at det var bare å skygge banen og hinket meg bort til trappa så jeg kom meg opp på soverommet igjen. Morgenstund har sjelden gull i munn her i huset, haha. Jeg fikk heller gjøre husarbeid etter han var dratt for å hente unger. Så jeg ble sittende i senga for å jobbe med litt kontorarbeid og masere skuldra litt i stedet først på dagen. Jeg gjorde lurt i å la Stig holde på for seg selv når han skulle holde på med gangen da han var mye lettere til sinns etterpå og fin å snakke sammen med og latteren satt lett og ledig til min store glede. Han hadde fått gjort en god del. Synes han er kjempe flink jeg når han begynner med noe. Baller selvfølgelig på seg med problemer da man begynner å pusse opp et rom. Planen var jo at vi skulle ta taket og veggene i gangen, men vi må ha elektriker til å ordne med et par småting. Pluss at det har vært gjort fort da de la gulvet så de har lagt gulvet utenpå på gulvlistene og lagt ny lyst utenpå der igjen. Så det ser ut som det ender med at vi må rive opp gulvet for å få gjort det skikkelig. Bra det ikke er store gangen sier bare jeg. Blir nok bra til slutt da. Skal stikke bortpå å bestille elektriker på mandag og høre på priser på gulv. Slipper heldigvis av øya for å ordne meg slik da vi har både elektro og byggevarer på øya. Hva er det vi ikke har her!?!
Han fikk melding fra sin fastlege i dag etter at det har blitt søkt om at han skal inn på DPS da han selv har innrømmet at han er til fare for seg selv og kan ikke garantere hva han gjør. (har tillatelse fra han å skrive dette) Dette var jo et slag i tryne for han når han er så langt nede. Jeg blir bekymra for han. Så det å bli avvist fra å få behandling der var ikke akkurat bra og hjelper ikke på situasjonen hans. Han går jo til psykiatrisk sykepleier og til en på familievernkontoret, men han ønsker selv å gå fast til en ortlig psykolog. Går jo ikke ann å kurere en tung depresjon (og litt mere) med å stappe i seg tabletter hele livet. Det er ikke så lenge siden han startet opp igjen på antidepisiva etter en periode uten og de første ukene gikk det veldig bra. Men har merket i det siste at den doseringen har jevnet seg ut og at det da blir litt mere svinginger igjen, noe som gjør det hele mere ustabilt!!!! Det er f… ikke holdbart synes jeg at man ikke får den hjelpen man trenger når man er så modig at man ber om hjelp. Jeg er redd for hva som kan skje i tiden fremover, for hva kan kan gjøre på grunn av denne avvisninga. Det blir jo veldig ustabilt for oss rundt han også når han sliter slik. Ender vel opp at man må ta det via akkutteamet og blir lagt inn enda en gang før de forstår alvoret!!! Vil det beste for min kjære og at han skal ha det bra for da har vi det bra. Mange reagerer på at jeg/vi er åpene på dette og synes man skal holde slik for seg selv. Men hvorfor det egentlig? Psykisk helse er ikke noe å skamme seg over og er like viktig som den fysiske helsa. Så det er ingen grunn til at man skal legge lokk på noe slik, det blir jo ikke noe bedre av det!
Nei tilbake til noe mere hyggelig og lettere hverdagslig prat folkens.
