For noen dager siden fortalte min kjære at han hadde planlagt bursdagsselskap til meg. Han sa han habbe bedt 2-3 stk, men det skulle være en overaskelse om hvem. Eneste jeg fikk vite var at det skulle være i dag. Jeg har gleda meg masse og vært ekstra flink med å gjøre det fint i heimen til helga siden det endelig skulle komme besøk hit og jeg skulle blitt gjort stas på. Jeg har nesten ikke sovet i natt da jeg var sååå spent på hvem som skulle komme og til å spise bursdagskake. På selve dagen smakte jeg kun så vidt på muffins selv da jeg ville spare kakegleden til det mannen skulle ordne til meg.
I dag var dagen endelig kommet. Men her kom det ingen og mannen hadde helt glemt alt sammen så her ble det ikke noe bursdagsfeiring for å markere at jeg ble 40år. Først trodde jeg bare at de som var invitert ikke kunne komme, men det var ikke slik. Det var mannen min som hadde glemt alt sammen. Så det ble ikke noe feiring av meg likevell.
Jeg kjente jeg ble skikkelig skuffa og lei meg. Fikk vite det da vi skulle spise middag at det var han som hadde glemt det hele. Jeg mista matlysten og ville mest bare gå fra bordet. Men med 3 barn rundt bordet så latet jeg som ingenting og prøvde å lage god stemning i stedet. Men jeg er skikkelig skuffa og lei meg. Innerst inne viste jeg at det ville bli slik, men lell så ble jeg skikkelig lei meg. Han som lovet at i år så skulle han være her og gjøre stas på meg som unnskylding for alle bursdagene siste årene han hadde ødlagt med å være en drittsekk ( hans ord). Det er slike småting ofte og jeg har begynnt å bli vant til det. Er jeg for vant!?! Jeg som alltid har gledet meg til bursdag kjente på at jeg gruvde meg til bursdagen i år i frykt for hva som kom i år. Jeg blir litt tom, tom innvendig og vet liksom ikke om jeg har rett på å kjenne på de følelsene jeg kjenner på. Har jeg rett til å kjenne på at jeg blir litt lei meg. Jeg vet jo at han ikke kan noe for det så det er jo ikke hans feil.
Jeg gjør som jeg pleier, skriver litt, tenker litt og legger det fra meg og glemmer det. I morgen er det mandag, det er ny uke. Og med ny uke kommer nye opplevelser og eventyr. Er det jeg liker med mandager, det er liksom en liten ny start. Liker å starte uka med blanke ark og klar for alt som måtte komme og være ferdig med det som har vært.
Dagene går så raskt og i morgen er det klart for ei ny uke og med nye muligheter. Uka som kommer blir ei uke fylt med mye aktiviteter og mye farting. Mandag skal jeg på fastlandet til legen en tur før jeg må forte meg tilbake til time hos fysio. Så med andre ord mandagen blir en dag der helsa blir prioritert. Det gjør det forsovit på tirsdag også for da må jeg til Krisiandsund en tur på sykehuset der for gå innom OCH for å ordne mye ombygging av nye sko. Så har jeg skytevakt/intruktørvakt for rekruttene på skytinga tirsdagskveld og torsdagskveld. Må få putta inn ei treningsøkt i Ålesund i løpet av uka. Skal på den faste hundetreningen her onsdagskveld. Og til helga igjen går turen nedover til Hunderfossen hvor hunden skal på utstilling. Så uka er fullt opp med alt mulig rart neste uke. Ble nesten sliten bare av å skrive om alt sammen, hehe. Kanskje greit at helga har vært rolig da, eller!?! Jeg må hvertfall få prioritert hvile mellom alt det der, ellers går jeg rett i kjellern og sliter meg helt ut.
Jeg klør liksom så i fingrene etter å skrive, men hjernen min blir så tom når jeg har og rett etter jeg har hatt slike kraftige anfall. Klarer liksom ikke få frem en eneste tanke, alt blir bare tomt liksom.
I dag er det 3 år siden jeg hadde første operasjonen i foten. Den operasjonen hvor ting ikke ble gjort skikkelig som resulterte i at det gikk galt. Det er rart å tenke på at det alt er 3 år siden. Tiden går så fort. Jeg tenker inni mellom på om tenk om det ikke hadde gått galt om jeg hadde tatt operasjonen ved et annet sykehus. Ville jeg sluppet alt tullet som ble om jeg hadde valgt et annet sted. Jeg tenker også på hvor heldig jeg er som faktisk har foten selv om den ikke er bra. Det var jo flere ganger diskutert at jeg skulle amputere foten. Jeg husker jeg lå på sykehuset i den perioden hvor jeg var der i flere uker og skrek i smerter og ønsket at de bare skulle fjerne hele dritten og bli ferdig med det. Men jeg er glad for at det ikke ble amputasjon i dag. Jeg hadde helt sikkert taklet det også, men det er godt å kunne ha sin egen selv om den er herpa for livet.
Nei nå har jeg fått luftet ut både det ene og det andre fra hjertet og hodet mitt og jeg føler meg alt mye bedre. Her blir det tidlig natt så nå skal jeg finne meg litt kveldsmat og komme meg under dyna.
Håper dere som leser dette har hatt ei kjempe trivelig helg med masse latter og morro.
Gratulerer så kjempemasse med dagen🥳🥳Stor bursdagsklem🥰