Nå skal jeg begi meg ut på et tema som har vært brennhett i mediene og på flere some siste ukene. Dette med aktiviteter, fritid og uføre. Og regner med at overskriften gjorde deg provosert? Dette er ord uføre får høre ofte.
Jeg har over en periode nå sett det har vært mye skriverier om uføre og hvordan mange blir sett ned på og “tråkket” på fordi de ikke er i jobb, men de ses aktive på andre måter. Jeg må si jeg blir litt provosert og har lenge tenkt at jeg skal si noe. Men så er jeg også av den typen som ikke liker å kaste mere bensin på bålet så jeg har vegret meg for å si så mye. Men jeg tenker det er på sin plass at jeg skriver noen tanker rundt dette som ufør selv. Og hvor er ikke et bedre sted enn her på bloggen.
Jeg må jo sikkert starte med å fortelle om hvorfor jeg er ufør. Og det er vel der jeg vegret meg fra å skrive/si noe særlig for det er et komplekst sykdomsbilde og mange faktorer som spiller inn i hvorfor akkurat jeg er ufør. Nå begynner det å bli noen år siden jeg ble ufør og veien dit var lang og vanskelig. Er vel bikka 5 år siden jeg ble ufør nå. Mange tror at det å bli ufør i Norge er enkelt, men det kan jeg skrive under på at det er det ikke. Og det er ingen som ønsker å bli uføre!!!! Det er verken noe man blir rik på hverken økonomisk eller som person. Det eneste gode det fører med seg er en stabilitet og fjerning av en usikkerhet som jeg ikke unner noen.
Ja tilbake til hvorfor akkurat jeg er ufør. Som jeg skrev så var veien til å bli ufør for meg lang. Og da snakker jeg mange år! Jeg har vel egentlig aldri helt klart å fungere i arbeidslivet, men har prøvd etter beste evne i mange år. Sist jeg var i ortlig arbeid var i 2009 da jeg jobbet som avisdistributør og avløser. Men jeg klarte ikke da heller å jobbe 100%, men jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg hadde ei stygg ulykke 8.april 2009 ved 19 tiden.. ja jeg husker dato og tid som om det skulle vært i går! Dette var en rideulykke hvor det holdt på å gå skikkelig galt. Jeg fikk brudd flere steder i kroppen, blant annet i ryggen. Heldigvis var nerven inntakt og jeg ble ikke lam. Men dette var kanskje bare flaks!?! Etter dette ballet det på seg. Jeg sleit og sliter fortsatt med plager etter den ulykken. Jeg kom meg aldri tilbake til jobb etter dette. Jeg har prøvd flere ganger helt til legene og nav sa at nå er det stopp og på tide å starte prosessen. Men jeg har vært på arbeidsutprøvinger fra tid til annen, men uten hell. Som om ikke det var nok med fysiske plager på grunn av ulykken så har jeg opplevd mye her i livet og vært gjennom mye som gjorde at jeg har endt om med diagnoser som fibromyalgi og ME ( svak grad). Jeg har også ADHD og har tidligere hatt klinisk PTSD. Nå skal det sies at min PTSD diagnose ble jeg kvitt for 5 år siden og ikke hatt plager av dette etter dette takket være en god psykolog jeg gikk til for noen år siden. Jeg har også artrose i begge bein og en fot som er ødelagt og nå full av metall. Foten og at jeg har skoliose gjør at jeg skjevbelaster hele kroppen og er avhengig av fysikalsk behandling resten av livet. På grunn av mine diagnoser som dere nå skjønner er et komplisert bilde så har jeg mine utfordringer i hverdagen som gjør at jeg ikke klarer å stå å normal jobb og derfor ufør. Ønsker ikke gå mere i detaljer på mine diagnoser for dette er ikke tema i dette innlegget.
Jeg er ei dame som alltid liker å finne løsninger, se fremover, se positivt på det meste og jeg elsker å kunne utvikle meg som person. Og dette er nok en stor grunn til at jeg har det så bra med meg selv tross sykdomsbildet. Jeg er så aktiv som jeg klarer. Og jeg trives aller best ute i naturen og bruker naturen når formen min tilsier det. Jeg elsker også å trene hund. Og for å ikke snakke om skytesporten jeg holder på med. Jeg er også glad i å kunne gi av meg selv til andre og prøver å bidra med frivillighetsarbeid så godt jeg kan. Og det er ofte alt dette folk ser når de ser meg. De ser ei aktiv dame med mange jern i ilden som holder på med noe hele tiden. Det er jo dette som er den jeg er som person. Men, og det er et stort men….. Det folk ser er kun en liten del av meg. De ser ikke smertene mine, de ser ikke hvor mye tid jeg bruker til å måtte sove/hvile. De ser ikke hva det koster meg å gjøre disse aktivitetene. For sannheten er jo at jeg er mye dårlig og det er ikke noe jeg roper høyt om.
Men hvorfor i alle dager holder jeg på med de aktivitetene jeg gjør om jeg er så dårlig!?! Hva er visten om jeg blir liggende 3 timer av å gå en time i skogen……? Hvorfor bruker jeg ikke den energien til å jobbe i stedet for å gå den timen i skogen eller den timen jeg ligger å trener på skytebane?
De aktivitetene jeg gjør gjør jeg for å holde meg så frisk jeg kan klare både fysisk og mentalt. Om jeg kun hadde ligget i sengen hver dag døgnet rundt ville jeg da blitt friskere? NEI!!! Selv om man er syk ( og da snakker jeg ikke om å ha influensa) så trenger kroppen påfyll av både fysisk og mental stimuli for å kunne holde seg oppe. Man trenger det for å holde kroppen sterk. Man kan ikke slutte å leve selv om man er syk. Man er fortsatt et individ med behov for å ha en best mulig fysikk og mentalitet selv om man er ufør! Menneskekroppen og ikke minst hjernen trenger trening uansett utgangspunkt. Man legger seg ikke bare ned, gir opp, slutter å leve og dør selv om man er ufør. Man har fortsatt samme behov for å føle at man får til noe, at man har en tilhørighet, at man utvikler seg, at man lever!
Det er ikke rart mange skammer seg over å si at man er ufør i dag når man ser så mye hat man får mot seg. Det er ikke rett. Man skal jo ikke måtte føle på skam fordi man står utenfor arbeidslivet på grunn av helsen. Skal man vel? Jeg synes det er skamfullt selv og svare med at “nei jeg er ufør” når noen spør meg om hva jeg jobber med. Ingen vil være uføre, jeg vil hvertfall ikke det. Jeg synes ikke et er noe gøy i det hele tatt. For det første så er det ikke gøy å være fattig. Ja for jeg lever under fattigdomsgrensa som minstepensjonist her i landet! For det andre mister man mye sosialt når man faller vekk fra arbeidslivet i tillegg til at man mister venner fordi man er for dårlig til å delta på mye sosialt. Man føler seg mindre verdt fordi man ikke er innenfor normalen. Man kjenner på mange negative følelser ved det å ikke kunne fungere slik som de fleste andre. Det er virkelig ikke noe positivt ved å være utfør. Men nå er det slik at noen er uføre og blir uføre. Og det er ofte en lang vei å komme til den dagen at man er ufør. Og for meg så var det en dag med blandene følelser nettopp fordi man føler man har tapt slaget om å være som de fleste andre og fungere som normale. Men det fører også med seg en stabilitet og en sikkerhet for fremtiden og mange bekymringer man kan legge fra seg. For det er ikke noe som føles så ustabilt som å gå flere år med sykmelding, arbeidsavklaring osv hvor inntekten er svært redusert, du vet ikke hva som vil skje, du føler deg presset fra flere hold om at du må opp og frem men får det ikke til, du står uten muligheten for å skaffe lån…… Det er så mye usikket og ustabilitet i denne perioden og den perioden for de fleste som går mot en uføre er lang og da snakker jeg over mange år! Dette er ikke gøy for noen, det kan jeg love deg! Så det å få uføre når man ikke klarer å stå i arbeidslivet gir folk en ro og en stabilitet. Og stabilitet er viktig for alle uansett!!!
Jeg har sett at mange henger seg opp i at uføre bruker opp skattepengene til arbeidende… Dette er noe jeg stusser over. De fleste som blir uføre har jobbet i flere år og betalt skatt på lik linje som alle andre. Og uføre betaler jo skatt de også, de slipper jo ikke unna selv om man er ufør. Er det virkelig så mye uvitende folk der ute når de skriver slikt eller er det rett og slett kun ute for å lage kvalme!?! Regner med at det er av begge deler. Med desto viktigere er det å belyse hva det faktisk vil si å være ufør! Skal man se ned på folk bare fordi at de er uføre? Vi er jo alle mennesker og fungerer i bunn og grunn på samme måte uansett om man er ufør eller millionær. Vi er bare mennesker!
Jeg kunne sikkert skrevet masse rundt dette temaet, men nå har jeg hvertfall fått luftet ut litt av hva jeg har på hjertet rundt temaet og håper dere der ute tenker over at vi alle er mennesker med følelser før man uttaler seg.
